Kopibeskyttelse av norske e-bøker: Status

Jeg kikket litt på katalogen til en av de største norske e-bokhandlene, og telte opp hvor mange av deres norske titler som var belemret med DRM. Jeg begrenset meg til bøkene på morsmålet, ettersom jeg tviler på norske utgiveres muligheter til å påvirke kopibeskyttelse på engelske publikasjoner. Jeg fant litt over 700 titler, og et litt nedslående resultat:

Det haster for norske forleggere å innse at teknisk kopibeskyttelse skader alle involverte, muligens mest av alle dem selv!

Ny app for å låne e-bøker fra norske bibliotek

E-bok-satsingen i norske bibliotek skrider fremad. En gledelig nyhet er at en egen app, ebokbib, for å låne e-bøker (i ePub-format) fra offentlige bibliotek er lansert, uten nevneverdig brask og bram.  Smigrende er det at noen av mine egne produksjoner er funnet verdig å komme blandt utvalget av fritt nedlastbare bøker. Siden den foreløpig kun finnes for Apple-produkter, har jeg dessverre ikke hatt anledning til å teste den ut selv, men på bloggen Mellom linjene finnes en beskrivelse av brukeropplevelsen, som beskrives som ikke udelt positiv.

Jeg har ikke noen spesielle anfektelser når det gjelder å anvende teknisk kopibeskyttelse på biblioteksbøker. De er bibliotekenes eiendom; de lånes ut for et begrenset tidsrom, og teknisk DRM er eneste meningsfulle metoden å sørge for at låneren ikke lenger har tilgang til boken etter at utlånsperioden er løpt ut. Og i ebokbib-appen ser det ut til at registrering er gjort til en smertefri opplevelse, i motsetning til f.eks. Bokskya.
Baksiden av medaljen er den som skildres i blogg-innlegget – boken kan kun leses i biblioteks-appen, som gjerne mangler funksjonaliteter du setter stor pris på i leserene du selv bruker. Jeg er fristet til å si at man henvises til egne virtuelle lesesaler med så-som-så lesekomfort.
Selvfølgelig kan man ikke bruke ubegrenset med ressurser på å lage en norsk biblioteks-app. Men jeg  bekymres for at ressursene kan være  feilprioritert under utviklingen. Ebokbib påpeker at de har satt meget inn på å sikre app'en mot at bøker kopieres. Jeg skjønner at forlagene må forsikres om dette, men det kan kanskje ha gått ut over stabiliteten, og også brukeropplevelsen.

Teknisk kopibeskyttelse på bøker er  symbolsk. Det er trivielt å omgå dagens  beskyttelses-systemer. Det vil heller ikke hjelpe å gjøre beskyttelsen vanskeligere å knekke: Å skanne en papirbok (eller  en e-bok!) og kjøre bildene gjennom et tekstgjenkjenningsprogram er  enkelt og lite tidkrevende. Å sette "uknekkelig" DRM på en e-bok blir som å montere en pansret dør på et hus med haspevinduer.

Norske e-bøker har vært lite tilgjengelig på ulovlige fildelingsnettverk. Jeg håper virkelig at forlagene er opmerksom på at dette skyldes viljen, og ikke evnen, til teknisk kyndige norske bok-elskere. Hvis e-bok-utlån blir en frustrerende opplevelse, vil dette anspore kraftig til ulovlig nedlasting. Mange vil nok føle dårlig samvittighet over å laste ned gratis noe de  skulle betalt for. Men hvor stort vil det moralske dilemmaet være hvis valget står mellom en gratis, lovlig, frustrerende lese-opplevelse, og en gratis, ulovlig, men frustrasjonsfri lese-opplevelse?

Gratulerer med den nye utlåns-appen, norske bibliotek. Jeg håper den vil leve opp til forventningene både for dere og for lånerne!

Hva står TDRM og SDRM for?

Disse forkortelsene står for to vidt forskjellige måter å tilnærme seg problemet med ulovlig kopiering av e-bøker.

TDRM står for «Technical Digital Rights Managment», mens SDRM står for «Social Digital Rights Management.»

TDRM er det flest forstår med kopibeskyttelse. Det innebærer at man må bruke en egen programvare for å kunne dekryptere ebøker som er kryptert («låst») med en personlig kodenøkkel. Dette legger overmåte store begrensninger på leseren i forhold til hvordan man er vant å forholde seg til lesestoff. I realiteten kjøper man ikke lenger en bok, men en lisens til å lese, begrenset til den type maskinvare leverandøren støtter, det antall maskiner leverandøren tillater, og det tidsrommet lese-programvaren støttes. Den viktigste begrunnelsen for TDRM er å forhindre ulovlig kopiering, men teknologien har vist seg svært lite effektiv i så henseende.

SDRM er også kjent som «digital vannmerking». Det er ingen hinder for å lese boken på en hvilken som helst platform som støtter ebok-formatet. Boken kan kopieres problemfritt. Hvert eksemplar av boken inneholder informasjon som gjør at den kan knyttes til en kjøper. Denne informasjonen vil være skjult på en rekke sinnrike måter som, i motsetning til TDRM, ikke trenger å være standardisert i henhold til en gitt krypteringsplattform. Derfor kan SDRM være mer krevende å fjerne enn TDRM fordi man aldri kan være sikker på at et standard-verktøy klarer å fjerne alle «vannmerker.»

S'en i SDRM står som nevnt for «Social». Det henviser til at man med denne løsningen utviser mer tillit, ut i fra resonnementet at hvis man ikke behandler kjøperen som en potensiell kriminell, så er det mindre sannsynlig de vil oppføre seg som en. Meg bekjent er det ikke utført anerkjente studier på om dette stemmer, men anekdotiske beretninger støtter opp om det. For eksempel utgir forlagshuset O'Reilly  en rekke anerkjente og populære fagbøker om IT på papir og digitalt, sistnevnte uten noen form for DRM, og deres titler er visstnok i liten grad å finne på fildelingsnettverk. Et annet eksempel er Harry Potter-bøkene. Forfatterinnen nektet lenge å utgi bøkene digitalt, i frykt for piratkopiering. Utgivelser kun som papirbok skulle hindre at det skjedde. Men da den siste boken i serien ble utgitt, var en digital versjon tilgjengelig på fildelingsnettverk etter mindre en tjuefire timer. Da bøkene til slutt ble utgitt digitalt, var det kun med SDRM. Også her oppgis det at de offisielle digitale utgavene ikke opptrer i nevneverdig grad på fildelingsnettverk.