Hva står TDRM og SDRM for?

Disse forkortelsene står for to vidt forskjellige måter å tilnærme seg problemet med ulovlig kopiering av e-bøker.

TDRM står for «Technical Digital Rights Managment», mens SDRM står for «Social Digital Rights Management.»

TDRM er det flest forstår med kopibeskyttelse. Det innebærer at man må bruke en egen programvare for å kunne dekryptere ebøker som er kryptert («låst») med en personlig kodenøkkel. Dette legger overmåte store begrensninger på leseren i forhold til hvordan man er vant å forholde seg til lesestoff. I realiteten kjøper man ikke lenger en bok, men en lisens til å lese, begrenset til den type maskinvare leverandøren støtter, det antall maskiner leverandøren tillater, og det tidsrommet lese-programvaren støttes. Den viktigste begrunnelsen for TDRM er å forhindre ulovlig kopiering, men teknologien har vist seg svært lite effektiv i så henseende.

SDRM er også kjent som «digital vannmerking». Det er ingen hinder for å lese boken på en hvilken som helst platform som støtter ebok-formatet. Boken kan kopieres problemfritt. Hvert eksemplar av boken inneholder informasjon som gjør at den kan knyttes til en kjøper. Denne informasjonen vil være skjult på en rekke sinnrike måter som, i motsetning til TDRM, ikke trenger å være standardisert i henhold til en gitt krypteringsplattform. Derfor kan SDRM være mer krevende å fjerne enn TDRM fordi man aldri kan være sikker på at et standard-verktøy klarer å fjerne alle «vannmerker.»

S'en i SDRM står som nevnt for «Social». Det henviser til at man med denne løsningen utviser mer tillit, ut i fra resonnementet at hvis man ikke behandler kjøperen som en potensiell kriminell, så er det mindre sannsynlig de vil oppføre seg som en. Meg bekjent er det ikke utført anerkjente studier på om dette stemmer, men anekdotiske beretninger støtter opp om det. For eksempel utgir forlagshuset O'Reilly  en rekke anerkjente og populære fagbøker om IT på papir og digitalt, sistnevnte uten noen form for DRM, og deres titler er visstnok i liten grad å finne på fildelingsnettverk. Et annet eksempel er Harry Potter-bøkene. Forfatterinnen nektet lenge å utgi bøkene digitalt, i frykt for piratkopiering. Utgivelser kun som papirbok skulle hindre at det skjedde. Men da den siste boken i serien ble utgitt, var en digital versjon tilgjengelig på fildelingsnettverk etter mindre en tjuefire timer. Da bøkene til slutt ble utgitt digitalt, var det kun med SDRM. Også her oppgis det at de offisielle digitale utgavene ikke opptrer i nevneverdig grad på fildelingsnettverk.